Vinteren blir mer og mer lik sommeren – til vår. Og det gleder meg. Ting blir igjen en vane når tiden er lang i mellom oss. Og jeg vennes til å være langt borte. Plutselig står jeg med et veiskille med hjemme til høyre og borte med han til venstre. Jeg velger venstre, men jeg vil hjem. Alt blir hans feil når jeg ikke liker meg og tiden mot slutten går alltid for fort. Vi blir avstandsvenner fort. Og jeg lurer meg til å tro at neste gang er alt perfekt for da gleder jeg meg til det. Men jeg står på stasjonen som en rutine. Det kribler ikke like mye lenger, om noe? Men så dukker smilet der nede opp og heldigvis smiler jeg på refleks. Ennå.
En fredag går med skole og jeg kommer hjem til en ikke-eksisterende følelse i magen. Fordi han er halvt tilstede og nesten-opptatt. Sofaen ved siden av frister mer enn selve han og jeg setter meg fordi… Tja. Fordi det er det jeg alltid ville gjort. Jeg blir en uten selvkontroll og følger etter. Helt til kvelden. Jeg rolig, men sen. Blir småsur, han vil ikke prøve noe sprøtt, nytt. Drar avgårde, sier, en kan ikke komme for sent til vors. Men det hjelper å komme frem. Fremme ser jeg han ikke for resten av kvelden… Det er andre, spennende mennesker for resten av kvelden. Unnskylder meg underveis. Lav for å være 22, høyde er ingenting for den som tenker med hjertet. Mitt har stoppet og jeg går videre uten å tenke.
En dag spoleres av et handlingslammet par. En part som drakk for mye kvelden før? En part som er lammet for to og bare følger etter- “han skal få sin vilje”. Voltmeteret viser spenning lik null, så stemningen øker med negativt fortegn (?) . Ikke en klem, et kyss. Litt tull, jeg smiler “hm, ja, jo”. Vi har det vel bra sammen? Inni irriterer jeg meg. Over meg selv, men jeg tenker skal kos komme på komando? Eller bare ikke tenker i det hele tatt. Mest det og bare følger etter.
En kriserammet søndag møter oss. Hjertet mitt er fortsatt like fraværende og stille. Helt musestille, han rokker ikke meg. Jeg prøver å tenke. Men uten hjertet blir tankene tomme. Kroppen er lammet. Handler på refleks og drar ut, løper sammen. Såklart jeg vil. Ikke?
Så. Det begynner med en kommentar. Jeg reagerer på refleks igjen. Ting går etter planen og jeg knekkes. Jeg vet hvor slem jeg har vært i helgen, men vet ikke hva med det. Hvordan, hvorfor, hva vil jeg egentlig. De små tingene som var så søte, så morsomme, gjorde meg så trollbundet … og forelsket. Hvem satte et negativt fortegn foran dem i hodet mitt og hvorfor smiler vi ikke lenger sammen? Han vil så mye og vet alt sammen. Det fornuftige hodet prøver å fortelle til hjertet at det må våkne, hodet klarer ikke mer å være alene om tenkingen. Til han sier han savner henne. Hun som jeg var for en stund tilbake og hvorfor jeg ikke er henne lenger? Hjertet våkner med et og skulle ønske det aldri hadde gjort det. Det tenker sammen med hodet igjen og da snur beina fort. På en femøring har jeg snudd og løper motsatt vei. I førti minutter til jeg kommer hjem igjen og setter meg på fanget hans.
Vi vil dette, men vil jeg få det til? Jeg vil ha oss slik som oss var før, men vil jeg ha oss nå? Jeg vil ha den følelsen han ga meg for en tid tilbake. Jeg vil ikke ha denne klumpen hjertet som gjør at det sovner og kobler tankene ut. Også komme det igjen tilbake til det som ikke burde fått lov å bety noe. Sex. Jeg klarer nok en gang å freakes ut av tanken på om at han alltid skal være den ene. Nå også med U=0 eller litt. Gi meg dybdesynet tilbake, jeg ser det svart-hvitt. Enten ikke eller evig?
Jeg ser han som den perfekte evighetsmann. Han fortjener den som vil det samme som han. Jeg vil det, men kanskje ikke akkurat nå? I noen sekund, kanskje minutte nå og da vil jeg ha spenning uten evighet og baktanker, forpliktelser. Bare inn, ut, slutt, ferdig med det. Kjenne på følelsen av en mann uten følelser for. Kun en masse spenning (??) . Jeg står ved et veiskille. Rett frem finnes ikke. Mest av alt vil jeg gå tilbake. Langtlangt tilbake.
(1)
